Turen til kaupanger var planlagt en god stund før avreise dagen, men bestemte meg ikke for og reise før kvelden til avreisedagen. Jeg fikk pakket det jeg skulle, og lagt meg. For jeg skulle på skolen dagen etter. Det var siste dag før påskeferie, og jeg gledet meg til å besøke de gamle klasse kameratene mine, og selvfølgelig til og komme til og komme tilbake. For planene om hyttetur å mye ski var lagt. Jeg ble hentet med bil en halvtime før skolen var ferdig for og rekke bussen. I det vi hadde pakket ut bagasjen og pappa skulle sette seg i bilen, gav han meg en siste beskjed ”vær forsiktig”.

Dagene på Kaupanger gikk sakte, det skjedde ikke mye. Vi satt for det meste utenfor Shell og små snakket, jeg var rastløs og ville finne på noe og gjøre. Så vi bestemte oss for å reise i skibakken søndagen. Vi ble kjørt opp til Hodlekve. Jeg, Martin og Egil skulle i bakken, mens foreldrene til Egil tok seg en tur i lysløypa.

Den første turen i bakken tok vi rolig og hoppet litt på hoppa som var der. Føret var ekkelt og det var veldig flatt lys, så det var ekkelt å se. Vi tok en tur til og når vi nesten var i bunnen av bakken hadde jeg fått nokk, dette sugde!

Vi bestemte oss for og reise inn i varmestuen for og slappe av litt, og kanskje finne noe mat.

Men før vi gjorde det, skulle jeg bare ta det siste hoppet i bakken. Vennene mine reise ned til hoppet for å se på. Jeg satt litt å så på hoppet, så reiste jeg meg opp for og få tilfart til hoppet. Jeg merket ikke at jeg hadde for stor fart til hoppet, jeg burde da ha såpas til fart på ett sånt hopp. Jeg kom på hoppkanten og gjorde meg klar til backflippen min. Jeg var rundt! Men landingen??! Jeg fikk sett meg om, jeg lå på ryggen i luften. Landings bakken var langt bak meg, samme med vennene mine. En siste tanke før jeg forsvant ”dette går ikke bra”....

Da jeg våknet lå jeg et godt stykke fra hoppet, det sto en stor klynge med mennesker rundt meg. Styrte på, det første jeg tenkte var at dette var da ikke nødvendig, jeg har det da bra. Falt bare på ski! Så jeg skulle til og reise meg, men klarte det ikke! Bevege armene? De var så tung! Jeg kjente smertene i nakken. Jeg fikk panikk, jeg ble tung pustet og begynte å gråte. Det skjer ikke meg! Det må være en drøm! ”Er jeg lam?” , ”Er jeg lam?” ,  ”vil jeg bli lam?” jeg spurte og spurte i redsel for og få ja. –”neida dette skal gå bra” det fikk meg til og slappe av litt. En sykebil kom, og etter enda en stund kom et ambulansehelikopter. Jeg lå på en båre med avstivet nakke og ble løftet inn i helikopteret. Jeg fikk beskjed om at en liten halvtime så var vi framme ved sentral sykehuset i Førde. Men underveis kom en ny beskjed jeg skulle nå til Haukeland universitetssykehus. Tiden gikk så alt for sakte. Når vi endelig landet var det inn i en sykebil som skulle kjøre til Haukeland. På inntensiven gikk alt så fort jeg fikk så mange beskjeder, inn og ut av CT og røntgen. Jeg sovnet.

Da jeg våknet lå jeg på oppvåknings rommet. En sykepleier satt ved siden av meg, jeg fikk vekslet noen ord. Så fikk jeg mer morfin og sovnet. Da jeg våknet på nytt sto det en del folk rundt meg igjen. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle i skallestrekk, og at de nå skulle skru noen skruer inn i hodet mitt. Det presset, det trykte i hodet.

Jeg våknet på nytt og lå med et lodd hengende fra hodet. Jeg hadde hele tiden fått informert at pappa var på vei, og hvor han var. Nå kom han. Da han kom inn døren gikk alt rundt for meg. Tårene kom, jeg bare gråt. Jeg fikk en klem mens han hvisket at dette ville gå bra. Han satte seg ved siden av meg og jeg sovnet igjen

 

Kommer mer!